søndag 22. april 2012

Where do we go from here?

Eg sit her på terrassen og ser utover Stillehavet i San Juan del Sur, Nicaragua. Tankane går tilbake til vekene i Bolivia, til elevane i Santiago og SICOR sitt arbeid i Santa Cruz.

Vemodig å reisa derifrå, trist å ikkje skulla gå over plaza’en til skulen med dei to store mangotrea for å treffa Juan Pablo, Salvador, Rudi og alle dei andre slagverkelevane.











”Os ha gjort kva gjerast skulle, ysta ost å kinna smør”, som det heiter i folkevisa ”Heimreisa frå sætra”, og det same kan seiast ved heimreisa frå Bolivia. 2-3 månader med undervisning er ikkje mykje, men det var ein start på noko som elevar og foreldre tydeleg sette pris på.

Å delta på avslutningskonserten 1. påskedag var flott, og eg trur både publikum og utøvarar fekk ei oppleving dei ikkje hadde hatt før med så mange ”på scenen”. Samstundes er det godt å vita at dette arbeidet kan halda fram, og det trengs! SICOR gjer ein flott jobb for barn og unge, men dei er heilt avhengige av frivillege som jobbar der.

I Santiago er 21 år gamle Asia som skal ta seg av koret og strykarane. Slagverkaren Filipe er igang med nokre av dei elevane eg hadde. Messingblåsarane får truleg hjelp av José frå Santa Cruz med jamne mellomrom, og ryktet fortel at ein del av dei alt er i gang, møter opp kvar dag og øver saman. I september kjem ei jente frå Tyskland for å jobba som treblåslærar.

I Plan 3000 i Santa Cruz der ”Hombres Nueves” – hovudavdelinga til SICOR – held til, er dei og heilt avhengige av frivillige som hjelper til. Her er Antoine Duhamel dirigent og motivator. I tillegg har dei José som messinglærar og for tida to frivillige frå Tyskland som underviser på fløyte og klarinett.

Hovudproblemet i Santa Cruz er faktisk undervisninga av strykarane. På grunn av dårleg økonomi får dei ikkje stabilitet. Mangel på lærarar går først og fremst ut over grunnopplæringa, og dei eldste elevane i bydelen Plan 3000 må prioritera arbeid for familiane sine framfor å møta til dei daglege ettermiddagsprøvane. Rubén – primus motor i SICOR – har måtta gå til det skrittet å tilby 1.000 Bolivianos (ca 800 kr.) pr. månad i løn til desse elevane i orkesteret!

"Where do we go from here?"

SICOR gjer ein fantastisk innsats blant barn og unge for å gje dei eit meiningsfylt liv, og i tillegg til musikkopplæring har dei leksehjelp og etikk på timeplanen. Organisasjonen er likevel svært skjør, og i eit fattig land som Bolivia er ikkje den kommunale hjelpa stor.

I Santiago får musikkskulen ca 300.000 Bolivianos årleg frå kommunen og eit naturgass-selskap. Når mykje av dette går til å henta lærarkrefter frå Santa Cruz og til nye instrument er det ikkje lett å få fatt i lærarar. Skal denne skulen få lærarkrefter, er dei avhengige av å gjera arbeidstilhøva i denne vesle landsbyen attraktive.
Det aller beste ville vera å byggja nye lokale i staden for å vera avhengig av den katolske skulen og kyrkja med rom som manglar det meste. Dei har nettopp fått tomt av kommunen, men dei 500.000 som trengs for å byggja, må dei foreløbig sjå langt etter.
I Santa Cruz har ikkje lærarane fått lønn i 2012. Dei reknar med at ho kjem i juni, men det er ikkje lett å få tak i nye lærarar eller halda på dei ein har under slike tilhøve.

Dei 30.000 kronene frå Stavanger er ikkje mykje, men i ein musikkskule i det fattigaste landet i Sør-Amerika vert det sett stor pris på støtta. Når eg møter menneske med eit ynskje om å lukkast med det ein har tru på, må eg bruka Martin L. King sine ord ”Where do we go from here?”
Eg veit iallfall at eg gjerne drar tilbake til Bolivia igjen!

Takk for alle gode møter med menneske som har støtta dette prosjektet, heime og i Bolivia!


tirsdag 10. april 2012

Dødsens alvor

Det blei ingen NRK Påskelabyrint dette året, men jammen har eg labba rundt i påsken.
Ikkje på ski men med sandalar på gater som består av raudbrunt støv.

I tråd med katolsk skikk går dei fleste av Santiago sine innbyggjarar i prosesjon kvar dag i Semana Santa. Onsdag og torsdag kveld var det prosesjonar med sang og bønn, og ved kvart av dei fire korsa som var pynta med blomar og palmeblad blei "Dulce Jesús Mío" sunge akkompagnert av strykarar og trompetar dirigert av den unge dirigenten Fjordheim. Ingen teikn til at den tildlegare nemde skeptikaren Filomena ville stoppa dette. Dei unge trompetarane klarte seg godt.

Langfredag der den verkeleg viktige dagen, og i prosesjonen blei sang og bønn bytta ut med Marcha Funebre der nokre av mine slagverkelevar fekk vera med strykarane og den lokale varianten av Tromlingane (fiolinar, trefløyter og trommer). Dette har dei gjort før, så noko felles gjennomspeling på førehand var ikkje nødvendig. Før avmarsj hadde konsertmeisteren for La Banda møtt fløytistane og "tilpassa fiolinen til fløytenivå" som han sa, så dermed kunne musikkskulen sine elevar "tilpassa" sine instrument til hans. Resultatet vart autentisk.


Eg oppdaga forresten eit "nytt" instrument i slagverkfamilien. Fordi det ikkje skal brukast kyrkjeklokker langfredag og påskeafta, har dei funne eit alternativ for å "ringja inn" til messe. Ein trekasse med fire metallhåndtak på sidene lagar utruleg mykje lyd når ein kraftkar vrir den fram og tilbake. I prosesjonen var det i tillegg eit dusin kastanjettar. Personleg synes eg den hadde eigna seg betre til å skremme vekk folk enn til å kalla inn til messe.
Laurdag kveld klokka åtte var det så duka for konsert med alle elevane i musikkskulen. Fiolin, bratsj, cello, trompet, trombone og slagverk deltok saman med koret. I alt ca. 100 elevar som tilsvarer 8 % av innbyggjarane! Relativt sett rundt tre gonger størrre enn Stavanger Kulturskole.
Her vart det framført alt frå Blinke, blinke stjernelill til musikk av Vivaldi og Telemann. Hovudverket var Messe i F for kor og orkester som er eit av dei mange tusen verka frå den store barokkmusikkskatten som blei funnen her i Chiquitania.


Ei fullsett kyrkje applauderte villig og ofte i den halvannan times lange konserten, og etterpå hjalp publikum til med å få benkane på plass igjen. Det skulle vere ny messe kl. ti, men pater Eusebio som sjølvsagt var på konserten ferdig kledd, sa at "berre ta det med ro. Messa startar når me er klare."


Etter sju timars busstur er me nå i Santa Cruz igjen for ei veke med undervisning i Plan 3000, SICOR sin største musikkskule. Tilbake i Santiago er 21 år gamle Asia med hovudansvaret for skulen det næraste året. Der er Magdalena som for 40 kr dagen gav oss lunsj og middag på husmannsvis. Der er den militære slagverkaren Filipe som eg møtte på internettkaféen og som for rundt 1000 av kronene som me samla inn skal undervisa i eitt år! - og der er familien Whittaker med dottera Rachel som kjem ridande til korøvelsen, og faren som leverer yoghurt til byen i sin noko slitne jeep.
På veg ut frå Santiago de Chiquitos var trommer og fløyter det siste me høyrde. Eit av dei lokale bandas markerte at påsken var over og livet var tilbake til det normale, eit liv eg kjem til å sakna.

onsdag 4. april 2012

Semana Santa - katolsk og snøfritt

Påskeferien er i gang, men her eg sit og ser utover La Plaza er det ingenting som minner om norsk påske. Påskepynt, påskeegg og påskekyllingar finst ikkje på desse breddegrader. Det næraste er høner, esel, hestar og hundar som dominerer bybiletet. Palmesøndag var det sjølvsagt prosesjon med pynta palmeblad.
Onsdag og torsdag er det nye prosesjonar rundt plazaen, og fredag er det sørgemarsj langs same ruta. Då skal våre elevar vera med.
Menighetsrådet med fru Filomena i spissen var svært motvillig til at den lange tradisjonen med trommer og strykarar skulle brytast med innføring av messinginstrument, men pater Eusebio ønskte både nye instrument og nytt repertoar velkomne så lenge det ikkje var ”ein hyllest til Djevelen” som han uttrykte det.
Veret er det ingen som brukar tid på å snakka om her. Det er stort sett det same kvar dag, sol og 25-32 grader. Gardbrukaren Milton klagar imidlertid og set stor pris på dei ettermiddagsbygene som kjem frå tid til anna. Amerikanaren som har budd her i 40 år vart nok ekstra glad i forrige veke då me fekk haustens første kalde vind over slettelandet frå Argentina og Paraguay. 15 grader og regn eit døgn i strekk. Elevane gjekk ikkje tilbake til skulen etter siestaen, og ingen møtte opp til instrumentalundervisninga den dagen.

Ein skitur i påska hadde me sett pris på, men eit par lange spaserturar i den lokale fjellheimen har det no blitt tid til. Det er ikkje lett å finna dei flotte utsiktspunkta med svakt skrånande lier og ei tregrense  på eit par tusen meter. Men går ein langt nok, så …

…og etterpå finn ein alltid eit ”vannhull”…

Det vert travle dagar framover. Dei første fellesøvingane er vel gjennomførte, og for elevane er dette stort. Musikkskulen sitt kor og orkester konkurrerer ikkje med nokon annan organisert fritidsaktivitet. Den store utfordringa er økonomien, men ved hjelp av dei innsamla pengane frå Stavanger som hovudsakleg havnar her skal det la seg gjera å halda fram med det arbeidet me starta i februar.


lørdag 24. mars 2012

På et av verdens tak

Eg vurderer nå å gå over til eit blåseinstrument. Ei veke med høgdetrening og pusteøvingar i Andesfjella skulle vel vera eit godt utgangspunkt. Etter veker med faste rutiner som spanskkurs og undervisning var det ei fin avveksling med nokre dagar oppe på Altiplano, det bolivianske høglandet. For oss som er vane med turar mellom Skagenkaien og Valbergtårnet vart det tøft å takle dagar og netter i 4-5000 meters høgde.
Første etappe var flytur til Sucre. Lang oppstigning og kort nedstigning til denne fantastiske universitetsbyen på 2800 moh. Av dei rundt 250000 innbyggjarane er ein stor del studentar. Folkelivet er rolegare her og er prega av indianske folkegrupper.
Neste dag tre timars tur med taxi til den bratte gruvebyen Potosí (ca 4100 moh.), ein av verdens rikaste byar på 1700-talet då spanjolane tok for seg av sølvet i fjella og frakta det heim.  Etter ein tur til Miners Market for å bli utstyrt slik gruvearbeidarane blir kvar dag (dynamitt, coca, sprit og sigarettar), blei det tur inn i dei trange gruvene heilt frie for motoriserte hjelpemiddel. Fjellet er som ein sveitserost, og ingen veit kor mange tunellar der er eller kor mange som har mista livet i denne vanvittige jakta på det som er att av sølv og andre metall.

Salar de Uyuni

Kvelden blei brukt til busstur mot Uyuni (3700 moh.) heilt sørøst i landet. Frå Potosí med sine einvegskjørte gater der folk og bilar stadig kjempa om dei få metrane mellom husveggane, kom me nå til ein heilt flat by i britisk stil med rette og svært breie gater, og med eit klokketårn som ein miniatyr Big Ben. Området herfrå og sør til grenseområdet til Chile/Argentina er utruleg spanande. Her er først og fremst verdas største saltsjø (Salar de Uyuni), men og dei enorme ørkenviddene der ver og vind har forma store skulpturar av lavastein, dei fargerike innsjøane (bl.a. Laguna Verde og Colorado) med store flamingokoloniar, geysirar, varme kjelder og dei snøkledde vulkanske fjelltoppane.

Flamingoar på Laguna Colorada


Den tynne lufta her var ei stor utfordring, særleg den natta me overnatta i steinhytte utan oppvarming på 4300 moh. Ute var det minusgrader, så då var det godt å vite at to dagar seinare skulle me tilbake til Santa Cruz og 32 grader.

Tilbake i Santiago har roen senka seg med blide elevar og eit konservativt katolsk menighetsråd rundt oss. Så då er det å håpa at musikkframføringane i påska blir gjennomførte til glede for både utøvarar og jesuittkulturen sine vaktmenn (og kvinner!). Det bør vel gå bra når til og med det lokale militærkorpset på 13 mann får spela, som her under markeringa av at Bolivia mista kystlina si til Chile under Stillehavskrigen.

mandag 12. mars 2012

På (rett) vei?

Då er første del av opphaldet i Santiago de Chiquitos unnagjort. Det vart nattbuss derifrå fordi me måtte komma oss avgarde før den varsla veiblokaden vart sett i verk. Det var snakk om at brua som var blokkert då me skulle til Santiago skulle blokkerast igjen, og at me måtte spasera over for deretter å ta taxi dei siste fem mila. Dette slapp me, og etter åtte timar på ein veg som til tider minna om ein krøttersti var me tilbake i støyande Santa Cruz.
(Kollektivtrafikken treng tydelvis hjelp frå høgare makter i dette kaoset)


Dei første vekene i Santiago har gått som ein røyk. Undervisninga der me møter elevane 5 dagar i veka har gitt resultat, og sist fredag kunne me ha avslutningskonsert med 15 av dei eldste elevane på messing og slagverk. Ikkje noko å leggja ut på YouTube, men litt å skryta av. Ikkje tvil om at mange allerede lir av spelegalskap, og kanskje du lurer på om dette er sunt. Eg trur det. I alle fall er det ufatteleg at rundt 10 prosent av innbyggjarane i ein søramerikansk tropelandsby er opptatt av orkestermusikk, og at resten av byen er stolt av det! Berre så synd at når me drar derifrå etter påske så er det berre den 20 år gamle Asha frå Poznan i Polen (ho kom sist veke og skal vera i Santiago i eit år!) som skal ta seg av alle elevane.


Idag har det blitt ein tur til Plan 3000 og SICOR sin musikkskule her i byen. Undervisning av Rober og reparasjon av ei pauke. Orkesteret slit med å halda nivået og frammøtet oppe, men dei har den fantastiske Antoine Duhamel som er som ein far for alle elevane. Saman med tre av desse, Cecilia (fløyte), Pedro (fagott) og Valeria (trombone) skal han til Valdres i sommar. Ei fantastisk hjelp for SICOR og framtida til ungdommen her.
Då er kofferten pakka. I morgon er det fly til Sucre og nokre dagar i eit landskap høgare enn Galdhøpiggen. Då er det nok slutt på den seks veker lange perioden utan sokkar og langbukse.

onsdag 7. mars 2012

Åpen musikkskule

Så er ei undervisningsfri, men likevel innhaldsrik, helg over (og dagane går så fort at det snart er helg igjen). Ein søndag her ber sterkt preg av at me er i eit katolsk land. Den lett skrånande La Plaza har den store kyrkja, bygt av jesuittane, liggjande øverst. Nederst er det ei mindre engelsk-evangelisk kyrkje. Den katolske har ein trufast menighet på fleire hundre, medan den andre har 20-30. Her er gudstenester og messer fleire dagar i veka med ein topp på søndagar når begge har full aktivitet både formiddag og kveld.
Nå har me undervist her i to veker, og har elevar som er ivrige og møter opp omtrent til rett tid kvar dag, mandag til fredag. Elevane våre er i alderen 5 -12 år, og dei har ikkje klokke og ikkje mobil. Kyrkjeklokkene ringjer ved soloppgang halv sju, klokka tolv og ved solnedgang klokka halv sju, så då vert resten litt omtrentleg. Dei fleste elevane i ungdomskulen har derimot mobiltelefon, men den vert stort sett brukt som walkman, så du høyrer stadig summing av musikk når du er nær dei.
Eg har tre grupper på 5 elevar mellom kl 15 og 18. Her er ikkje nok instrument til at elevane kan ta dei med seg heim, men nok til at kvar gruppe fungerer. Det største problemet er undervisningslokala. Sist veke var me 5 lærarar fordelt på 4 ”rom” (eg skal koma tilbake med definisjon seinare). Dermed var det utandørs fløyteundervisning. Komande veke er det kun Else Irene på messing og eg som er her, så då er det velstand.
Variasjonen i lærarstaben er det største problemet her i Santiago. Det er kun Peter, lærar på stryk, som bur her. På dei andre instrumenta er musikkskulen her heilt prisgitt det som SICOR sentralt i Santa Cruz bestemmer, og om der i heile tatt er lærarar som vil ta turen hit kvar veke når det tar 8 timar kvar veg.
Øvingsromma musikkskulen her har til disposisjon høyrer til kyrkja og den katolske skulen. I forlenginga av kyrkja er det eit lager, eitt kontor og eit større rom som er ensemblerom for stryk/kor. I tillegg får me bruka eit klasserom og eit uversskur. Å bruka eit skur går for så vidt like godt som eit klasserom. Temperaturen er den same i og med at det ikkje er glasruter i bygga her, kun tre- eller metallsprinkler (Farstad Glass hadde neppe hatt noko levebrød her). Fordelen med uverskuret er at eg slepp romklangen som er i eit klasserom med tak, vegger og golv i betong.
Musikkskulen har fått ein tomt av kommunen, men dei har naturleg nok ikkje pengar til å byggja noko. Dette er trist, for flaggskipet her, strykeorkesteret og koret, har ein god standard og er den største fritidsaktiviteten i byen og noko folk her er stolte av. Dei skal også i år delta på den store internasjonale barokkfestivalen i Santa Cruz fylke, sjøl om Fader Piotr Nawrot som var her for å høyra på dei sist torsdag ikkje var heilt fornøgd. Han er leiar for festivalen og er den som har samla og utgitt den over 13.000 sider store barokkmusikkskatten som vart funnen her i forbindelse med restaurering av jesuittkyrkjene.
Likevel…. Her er det godt å vera. Folk er positive og har det godt. Alle helser på kvarandre og hjelper til der dei kan. Det er ein god del naturalhushaldning her. Madelene som me får lunsj og middag av kvar dag (20 kr pr dag), leverer varm mat til mange naboar, og ho får brødmat, grønnsaker etc. igjen. Grunnen til at Bolivia er eit rikt land på naturressursar men det fattigaste landet i Sør-Amerika er kanskje at dei er litt late. Dei gjer ikkje meir enn nødvendig for å klara seg. Eit eksempel er då eg ein dag i Santa Cruz ville kjøpa meg ei t-skjorte i ein butikk. Eg spurde kva den kosta, og ekspeditøren sa at den ikkje var til sals. Han hadde selt nok den dagen!

onsdag 22. februar 2012

Himmelens venterom

Det var ikkje lett å koma seg frå Santa Cruz til Santiago de Chiquitos der me er nå. Ingen buss på to dagar på grunn av desse motorsykkelaksjonistane, så då blei det tog i staden. Ti timar med bevegelsar som minna meir om ei sjøreise. På stasjonen blei me henta med bil og var framme her kl fire om morgonen den 16. februar.
Dette er ein landsby med ca 1200 innbyggjarar, eitt hotell som ikkje er ledig før fredag, og butikkar og hostel der eigarane har lyst på ei ekstrainntekt. Første dagen var me rundt i klassane på dei to barneskulane og inviterte elevane til å begynna å spela messing og slagverk, og same etttermiddag dukka det opp nærare 30 interesserte ungar. Med 6 messinginstrument og 8-10 slaginstrument blei elevane delt inn i seks grupper. Dei får ikkje instrumenta med heim, men dei får spela ein time kvar dag, seks dagar i veka. Det er ein fantastisk gjeng, og det blir spennande å sjå kva dei kan få til fram mot konsert 1. påskedag.
Hotellet i Santa Cruz var ikkje mykje å skryta av, men me savnar det litt nå når me har sett og opplevd forholda her. Akkurat nå bur me på eit rom med betonggolv. Ei seng med nattbord, ellers ingen ting. Felles bad med dei andre som bur her på hotell Panorama!!!
Likevel, folk her er utruleg høflege, og alle kjenner alle, inkludert oss. Gatene, eller rettare sagt grusvegane blir brukte av både folk og fe, så i løpet av dei ti minutta me brukar på veg til skulen, møter me både kyr, esel, kattar, hundar og hestar.
Ein kan vel lure på kva som gjer at folk trives her, men det er vel ikkje utan grunn at landsbyen blir kalla Himmelens venterom. Her er det vakkert, og folket her ser ut til å ha det godt. Dei fleste har mobiltelefon, men internett finn ein berre på ein liten internettkafé der innehavaren så langt har vore meir opptatt av det fire dagar lange karnevalet som har prega byen.
Når du les dette er nok internett tilgjengeleg att, og alle dei slitne trommeslagarane i byen har lagt stikkene under senga til neste år.